Etter et kort møte og noen hyggelige timer med gjengen i Explore, sjekket vi ut og gav oss i vei med en nattseilas fra Tyrell Bay på Carriacou til Saint Lucia. På turen fikk vi vår første Barrakuda på kroken, en stilig fisk, rikelig utstyrt med både apetitt og tenner. For å unngå å spise fisk med ciguatera, slapp vi den ut igjen.

Etter en natt med litt ekstra vær og vind, gled vi inn til Soufrière i de tidlige morgentimer. I bukten her er det såpass dypt og ikke egnet for ankring, så bøye er det eneste alternativet. Selv om det var mørkt, og så tidlig at vi trodde alle lå og sov, ble vi tatt i mt av en hyggelig boatboy, som hjalp oss med å finne en plass å ligge frem til en bøye ble ledig. Vel fortøyd til ei bøye fikk vi oss noen timer med søvn før kapteinen tok seg inn til land for å sjekke inn på Saint Lucia.

Den 31. januar fikk vi kontakt med han som hadde hjulpet oss inn på bøya, for det viste seg at han også kjørte taxi på øya. Han kjørte oss opp til St. Lucia Sulphur Springs, et geotermisk område som ligger sørvest på Saint Lucia. Dette området er kjent som verdens eneste «drive-in vulkan», hvor man kan se kokende gjørmehull, dampende svovelkilder og varme bassenger som er dannet av vulkansk aktivitet. Etter en runde med guide som fortalte oss om den vulkanske aktiviteten på øya, gikk vi ned til «spa-avdelingen», et mudderbad som skulle ha terapeutiske og foryngende egenskaper. Her kunne vi smøre oss inn i gjørme og bade, og formodentlig føle oss (og se) 10 år yngre. Flaks for oss stemte det ikke helt, så barna så fortsatt 10 og 12 år ut etter behandlingen, men deilig var det.

På vei ned fra Sulphur Springs gikk vi innom en botanisk hage, Diamond Falls Botanical Gardens. Dette er den eldste botaniske hagen på Saint Lucia, og innerst i parken finner man Diamond Falls, en foss som endrer farge ut i fra hvilke mineraler som skilles ut fra grunnen rundt det vulkanske området akkurat den dagen. En skikkelig flott park, hvor den planteglade lett kan la seg begeistre!

Sufrière var en hyggelig plass, men svovellukta kunne til tider bli litt intens. Det er artig å kunne si at man har ligget med seilbåten inni en gammel vulkan (selve byen lå i midten av krateret, og den veggen av vulkanen som skulle stått ut mot havet hadde rast ut, og dermed gitt mulighet for å seile helt inn til byen).

1. februar dro vi videre til Anse Cochon, en liten bukt med 3-4 bøyer man kunne benytte seg av. Her var det helt nydelig å både bade og snorkle, klart vann og rikelig med liv under kjølen. Når vi snorklet inne ved land fant vi en liten hule som nesten fylte seg helt opp med vann, noe som gjorde at bølgene sørget for en skikkelig sprut ut av hula hver gang bølgene slo inn mot åpningen. Vi koste oss i denne lille bukta, og ble her et par dager lengre enn vi først hadde tenkt.

Vi satte kursen mot Rodney Bay 5. februar, vårt siste stopp på Saint Lucia før neste øy: Martinique.

Vi tok oss en liten tur på land, og her var det jo faktisk kjøpesenter som minnet om kjøpesentrene hjemme i Europa. Vi tok også en tur over til Pigeon Island, et historisk og naturskjønt området nord på Saint Lucia. Tidligere var dette en egen øy, men i dag er den knyttet til fastlandet med en smal landstripe. Øya er full av militære ruiner fra britisk kolonitid, små museer og det er satt opp informasjonsplakater langs turstien man går på. I tillegg er det fine strender og et par «topper» med flott utsikt.

Neste stopp blir Martinique, og forventningene er tilstede; fransk øy = franske bakerier! Baguette here we come!